Fra Reisen til Bretton Woods 1

s. 38:
MiI 1920-årene ga amerikanske, britiske og nederlandske banker kortsiktige lån til Tyskland for å finansiere landets import. Tanken var at varene de kjøpte inn skulle videreforedles til eksportvarer som så skulle skaffe dollar, pund og franc som lånene kunne betales tilbake med. Men tyskerne brukte de importerte varene innenlands, og eksportinntektene uteble. Bankene fikk valget mellom å forsøke å kalle inn lånene, og slik demonstrere for all verden at pengene var tapt, eller å fryse avbetalingen med såkalte standstillavtaler.
- - -
MiI 1933 samlet mange land seg i London for å forsøke å få orden på verdensøkonomien. Men konferansen endte i kaos, en kaskade av resolusjoner – uforpliktende vedtak med ordlyd så utvannet at ingen ble støtt, sukker Beyen.
MiI stedet for noen felles plan i London, fikk Tyskland helt på egenhånd mange av sine kreditorer til å krype for seg utover 1930-årene. I likhet med amerikanske banker da finanskrisen rammet dem i 2008, var Tysklands økonomiske betydning for stor til at naboene våget å la landet bryte sammen. Tyskland begynte å inngå avtaler der kreditorlandene forpliktet seg til å importere tyske varer til samme verdi som de eksporterte. Hjernen bak disse avtalene var Hjalmar Schacht – han var både finansminister og sentralbanksjef i Det tredje riket.
MiMed disse avtalene fikk Tyskland stor forhandlingsmakt, mener Beyen. Myndighetene i andre land følte seg til tider tvunget til å importere varer fra Tyskland, som befolkningen slett ikke trengte, bare for å skaffe større eksportkvote til bedriftene sine..

s. 39:
MiMen de bisarre avtalene vekket Keynes' interesse. Han mente at Schacht hadde skjønt et grunnleggende poeng, nemlig at bak pengesedlene, gullbarrene, valutakursene og gjeldsavtalene, handlet alt sammen egentlig om varebytte mellom land. Kreditorland kan i det lange løp bare betales tilbake ved å importere andre lands varer. Om et land tar seg betalt med gullbarrer det legger i sentralbankens hvelv, ja, da blir verdensøkonomien mindre. Gullet i sentralbankens kjeller bidrar ikke til å bygge nye fabrikker som kan gi flere varer. Den innsikten skulle bli utgangspunktet da Keynes et stykke ut i krigen begynte arbeidet med sitt eget forslag til internasjonalt valutasamarbeid.

s. 60:
MiResultatet av skriveferien ble snart kjent i det britiske finansdepartementet som Keynesplanen. Her startet han med å beskrive hvordan britene med kranglevoren handelspolitikk, kvoter og tollmurer kunne berge seg fra konkurs i etterkrigstiden, men det finnes noe bedre, skrev han, og gikk over til «Den internasjonale løsningen».
MiDen var slik: I stedet for at overskudd på betalingsbalansen med utlandet ble til gullbarrer i sentralbankens hvelv, ville det bety at overskuddet på landets konto i den såkalte Clearingunionen økte. Det fine er at unionen sto fritt til å låne ut pengene på denne kontoen til andre land. Lik en bank der du i stedet for å legge pengene i madrassen lar formuen din bli lånt ut til andre.

MiJeg skrev at arbeidet med Clearingunionen startet som et forsøk på å svare på tysk propaganda. Men motivasjonen var også handelspolitikk. Som takk for økonomisk støtte under krigen, krevde amerikanerne at britene skulle åpne opp det britiske samveldet for amerikanske varer.